Hva velger du å fylle livet ditt med?

Minimalisme assosieres ofte med et ønske om å leve et enklere liv. For mange er dette kanskje hovedmotivasjonen for å begynne prosessen med å rydde ut både det fysiske og mentale/emosjonelle skrotet i den travle tiden vi lever i.

Men jeg ser etterhvert litt annerledes på det. Minimalisme er for meg et verktøy for å kunne leve et mer interessant liv. For å få plass til det som gir livet mitt mening og spenning må det meningsløse og traurige ut. Joshua Becker beskriver det på en fin måte i et innlegg på bloggen “Becoming minimalist”:

 The joy of minimalism lies in what you choose to pursue with your life rather than material possessions.

Så, hva velger du?

Luft i hyllene

Jeg sier det bare med en gang: Det å søke seg mot en mer minimalistisk livsstil er ikke nødvendigvis det samme som å ha minimalistisk stil på interiøret. Det er nok en ganske vanlig misforståelse at man sammenblander disse to tingene, selv om det selvfølgelig finnes de som gjør begge deler også.

Hjemme hos oss ser det ganske “vanlig” ut. Det er stort sett ryddig og greit, men med en familie på tre i en liten leilighet er det ikke akkurat plass til store, tomme, hvite rom av den typen som man kan se i interiørmagasiner. Likevel har vi – etterhvert som skrotet finner veien ut døra – litt mer luft i hyllene enn før. Man kan kanskje også si at leiligheten har blitt mer funksjonell; vi finner oftere det vi leter etter, og det er mye mindre skrot som står i veien. Men det ser ikke ut som minimalismen i interiørmagasinene.

I dag tok jeg for eksempel grep og malte bakveggen i ei bokhylle som jeg mente hadde blitt litt for tom og luftig. Den lysegrå bakgrunnen fikk tingene som sto der til å se litt stusselige ut, og det er jo ikke derfor man rydder ut skrotet – for at det skal se kjipt ut. Jeg valgte en sterk og varm rosafarge, og resultatet kan du jo se her:

Image

Nå synes jeg ikke det er så farlig om det bare ligger tre blader der, hylla ser jo superfin ut likevel. Det er minimalisme i praksis, om enn litt sprekere i uttrykket.

Meld meg av!

Jeg har meldt meg av til sammen seks nyhetsbrev denne uka, og det føles godt!

Mye av grunnen til at jeg har meldt meg på så mange ulike nyhetsbrev i utgangspunktet er nok frykten for å gå glipp av noe, eller at jeg har tenkt at det kan være greit å “følge litt med”. Men jeg leser jo aldri noe særlig av disse e-postene, de slettes ofte uåpnet og i beste fall leser jeg overskriftene. De er jo masseutsendelser, og da treffer de sjelden blink hos alle. Hvor mye skal man orke å kikke gjennom før man finner informasjon som er spennende og relevant?

Det at jeg har vært påmeldt så mange nyhetsbrev har nok også bidratt til at jeg har opplevd dem som irriterende, selv om jeg ikke misliker avsenderen. Men nå har jeg ryddet litt i kaoset, og de få nyhetsbrevene jeg har valgt å fortsette å motta framover vil kanskje bli lest grundigere og med større interesse enn om de bare hadde druknet i resten. Man kan ikke følge med på alt, og når man tør å prioritere er kanskje sjansen paradoksalt nok større for at man faktisk får med seg noe nyttig?

Ting jeg klarer meg uten 1

Til motivasjon for meg selv og forhåpentligvis til inspirasjon for andre, lanserer jeg nå spalten “Ting jeg klarer meg uten”. Her vil jeg presentere ting jeg klarer meg uten og ikke minst forsøke å forklare hvorfor.

Jeg klarer meg veldig fint uten hvitløkspresse. En hvitløkspresse kan i utgangspunktet bare brukes til en ting – å presse hvitløk.

I stedet for å bruke plassen i kjøkkenskuffene på ting som bare har en funksjon, velger jeg å hakke hvitløken min med multiverktøyet som jeg kaller kjøkkenkniv og som jeg uansett må ha for å hakke og skjære annen mat. Det tar kanskje noen få sekunder mer å bruke kniv, men den tiden sparer jeg på å ikke måtte pirke hvitløksrester ut av hvitløkspressen etterpå.

I samme kategori kan man forresten legge til eggedeler. Kniven gjør jobben der også!

Gratulerer, det ble et barn!

“Jente eller gutt?” Det er ofte det første spørsmålet man får når et nytt barn har kommet til verden. Av en eller annen grunn er dette kjempeviktig for mange, og når man tar en titt i barneavdelingene i kles- sports- og lekebutikker så kan man jo begynne å ane hvorfor. Butikkene har, for å sette det på spissen, en rosa halvpart og en blå.

Kler vi opp barna i blått eller rosa fordi det er bra for dem? Er det nødvendig for barnas utvikling å ikles en bestemt farge? Selvfølgelig ikke.

Som minimalist er det etterhvert naturlig for meg å stille spørsmål ved forbruksvaner og markedsføring. (Eller ble jeg minimalist fordi jeg stilte de rette spørsmålene?) Jeg tror at vi kjøper rosa og blå klær til små jenter og gutter fordi noen tjener penger på det. Får man en datter og en sønn “må” man kjøpe dobbelt opp av alt, fordi gutten “ikke kan” arve rosa. Særlig når det gjelder de yngste babyene, som ikke rekker å slite ut klærne før de trenger noe større, er dette dårlig økonomi.

Med det i bakhodet er det kanskje lettere å velge andre farger – det er mange nok av dem! Ved å velge klær i ulike farger får man en mer variert baby-garderobe, samtidig som man totalt sett trenger å kjøpe færre klær hvis man velger klær som kan arves.

Image

“Oblications”

Jeg leste på bt.no her for noen dager siden om nyordet “oblications”. Det er satt sammen av ordene “obligations” og “vacations” og betegner fenomenet pliktreiser – det at vi bruker mye tid, penger og energi på å reise på ulike tilstelninger som vi egentlig ikke har lyst eller overskudd til å delta på.

Artikkelen viser til en amerikansk undersøkelse, men vi er nok skyldige i å reise på såkalte “oblications” her i landet også. Her er noen eksempler fra artikkelen:

Rundt halvparten av de spurte sier at de pliktoppfyllende har takket ja til invitasjoner til utenbys bryllup, bursdager, gjenforeninger, familietreff og annet de aller helst skulle stått over.

Kjenner vi oss igjen? Pliktfølelse kan være vanskelig å overkomme – det er jo så lenge siden vi møtte svigers, gjenforeningen blir jo ikke like hyggelig om ikke alle kommer osv. – og så reiser vi på denne tilstelningen, selv om vi kanskje heller ville brukt ferien til å utforske gatene i Barcelona uten en eneste oppføring i avtaleboken.

Jeg har selv takket nei til en invitasjon til gjenforening. Jeg hadde heldigvis andre planer på det tidspunktet, men jeg hadde heller ikke veldig lyst til å dra på gjenforeningen uansett. Jeg konkluderte med at dette er en periode i livet som ligger bak meg.

Dette var noen år før jeg begynte å interessere meg for begrepet minimalisme og det å føre en mer minimalistisk livsstil. Men nå kan jeg se tilbake og bedre forstå hvorfor jeg ikke dro på gjenforeningen. Pliktfølelsen var rett og slett svakere enn mitt behov for å selv definere meg selv og den retningen jeg ville gå her i livet. Jeg valgte bort noe, så jeg kunne velge noe annet.

Det er det minimalisme i bunn og grunn handler om – å fristille seg selv.