Å gjøre ingenting

Det er utrolig hva man får gjort når man gjør “ingenting”. I dag, for eksempel, har jeg og samboeren gått en lang trilletur, vært på kaffedate, besøkt et mexicansk seilskip som ligger til kai i byen og vasket klær. Fremdeles har bare halve dagen gått!

Jeg har tenkt litt på hva det er som gjør at man blir så effektiv av å gjøre “ingenting”. På travle dager går nemlig tiden fortere enn man klarer å henge med, man kan gjøre ting hele dagen og likevel stupe i seng uten å egentlig føle at man har gjort noe. Men så fort man planlegger en fridag, så er det som om man får så mye mer ut av de samme timene enn om man skulle hatt avtaleboken full.

Jeg begynner å mistenke at vi mennesker ikke er laget for å ha hundreognils gjøremål på timeplanen. I travle perioder merker jeg at mye tid går bort til nettaviser og andre småting, jeg utsetter gjøremål og kobler ut mellom øktene. Som student hadde jeg det aldri ryddigere eller renere enn i de verste eksamensperiodene, og det tror jeg ikke jeg var alene om. Jeg tror at det er fort gjort å søke tilflukt i enkle og relativt ubetydelige småoppgaver for å føle mestring når mengden av større gjøremål blir for overveldende.

Så det er kanskje ikke så rart at man fortere finner flyten på fridagene. Alt man gjør blir liksom en bonus når man ikke har planlagt noe, og man gjør nok også flere morsomme ting enn de dagene der man bare planlegger å gjøre “viktige” ting. I sum blir det kanskje et langt bedre utgangspunkt for produktivitet og kreativitet enn en overplanlagt, travel dag. Og man skal jo ha det gøy også!

Men som jeg var inne på i innlegget om feriefølelse – noen forpliktelser har man bare, det kommer man ikke utenom. Likevel tror jeg det er viktig å lage seg noen pusterom i løpet av uka der man gjør “ingenting”, ellers får man ikke gjort noe.

Advertisement

Ti ut!

Jeg følte meg inspirert og ryddet ut ti nye ting i dag. Det tok kanskje et minutt eller to – man skal være rimelig stressa for ikke å finne tid til det! Så, hva venter du på? 😉

Stella, del 2

Siden Stella kom i butikkene på mandag har jeg fått mange hyggelige tilbakemeldinger fra folk rundt meg, og jeg merker også en god økning i lesertallene her på bloggen, noe som er veldig gøy! Jeg håper jo også at dette med minimalisme etterhvert blir et emne som flere vil være med å diskutere og/eller prøve ut nå som Stella har løftet det fram.

Jeg ser i alle fall at tanker om minimalisme dukker opp på ulike steder i bladet, fra lederen til Guros verden på side 77 (Uttrykket “å tidskokettere” er jo bare helt genialt, og gratulerer med å ha ryddet ut hele 11 poser!) – og det var også veldig inspirerende å lese om makeup-artisten Anne Cecilie som lever med “få, men skikkelige ting”. Her sliter vi fremdeles på de billige hyllene fra studietiden, og skohylla har en skikkelig knekk, men når ting etterhvert skal skiftes ut går vi nok opp i kvalitet vi også.

Jeg har også reflektert litt rundt dette med å anvende minimalistiske prinsipper i yrkespraksisen sin etter å ha sett baderomsskapet til Anne Cecilie i bladet – her ser man jo for eksempel at hauger av rot ikke nødvendigvis et bevis på at man er en produktiv/kreativ/flink yrkesutøver, det kan være vel så viktig å være litt gjennomtenkt.

Jeg går ellers rundt med mange nye idéer for tiden, det å bli stilt gode spørsmål sparker jo i gang tankene. Snart kommer jeg til å ta opp en del minimalistiske dilemmaer her på bloggen, og jeg håper at det kan bli litt diskusjon rundt disse. Det handler jo på mange måter om å finne en balanse i livet, men hvor mye er for mye, og hvor lite er for lite?

Artikkel om minimalisme i Stella

Hurra, vi er i Stella! Mer kommer senere – i mellomtiden kan dere ta en titt på minimalisme-inspirasjonen min på Pinterest her.

Minimalistisk barnebursdag?

Da vi arrangerte vår første barnebursdag i helgen var det lite minimalistisk over det. Pynt og mat og alt var i overflod, og vi hadde det veldig gøy. Jeg hadde laget girlander ukesvis i forveien og jeg har bakt og herjet til den store gullmedaljen i to dager. Heldigvis er det ikke bursdag hver dag! 😉

Men etterhvert som barnet vokser til og begynner i barnehage og på skole og kanskje får søsken, kan det fort bli litt mye bursdagsstyr i løpet av året. Jeg må innrømme at jeg faktisk har begynt å grue meg litt allerede, men i BT i dag leste jeg om noen som har funnet en ordning det går an å leve med. Med felles feiring for alle som har bursdag samme måned og kun en gave til hvert bursdagsbarn er det gjennomførbart å feire alle bursdagsbarna også når klassene er veldig store. Kjøpepresset blir vel også noe redusert med denne ordningen. Noe å foreslå på framtidige foreldremøter?

Take the time t…

Take the time to think about what you love to do. Why aren’t you doing more of it? If the answer is “money,” then it might be time to evaluate what you can do to reduce the way money seems to be running your life. And often, the first step is to de-clutter and get rid of some of that stuff that’s dragging you down.

Fra The Everyday Minimalist.

Å rydde ut en gang til

Det er lite som slår følelsen av å gå gjennom noen esker man trodde man hadde ryddet i for noen uker siden, og likevel få nesten en full bærepose med skrot som kan kastes!

Seriøst, man blir virkelig aldri ferdig med å rydde ut og kutte ned på skrotet. Det å gå over et område i huset for andre gang gjør at man kommer enda lengre i prosessen og får tatt litt mer vanskelige valg. Første gang man rydder skrot ut fra et skap eller en eske tar man gjerne det åpenbare først, og så blir “tvilstilfellene” liggende. Derfor er jeg en sterk tilhenger av å komme tilbake for en ny rydderunde senere. Da merker man fort hva som ikke har vært i bruk siden forrige gang, og avgjørelsen kan bli noe lettere.

Det kan kanskje også være litt sånn at det man tar unna i første rydderunde er skrot av den sorten som fort hoper seg opp igjen. I andre runde, hvis det ikke er altfor lenge siden forrige gang, kan man kanskje klare å gjøre mer varige endringer. For eksempel kan man rydde en bokhylle: Første gang går de gamle avisene, neste gang går boken du ikke har åpnet siden studietiden.

Det å grave dypere i skrotet mener jeg også er en fin måte å konfrontere seg selv på. Man må virkelig bestemme seg for hva som er viktig i livet sitt, og så gjøre valg deretter. Jeg finner dette veldig befriende, men samtidig litt skummelt. Det er kanskje derfor jeg fortsetter, nettopp fordi det er litt konfronterende og skummelt. Refleksjonene som kommer ut av denne prosessen er nyttige for meg, og det blir enklere å bryte gamle mønstre.

Men mest av alt føles det godt. Den posen med skrot kommer jeg ikke til å savne.