I går fikk jeg en hyggelig kommentar her på bloggen som også etterlyste mer om barn og leker i et minimalistisk perspektiv. Dette skriver jeg gjerne om! Jeg og samboeren har en jente på snart 13 måneder, og det har da blitt noen refleksjoner i løpet av det siste året. De viktigste poengene jeg har å bidra med når det gjelder leker/ting kan oppsummeres slik:
- ha færre leker totalt
- leke med en ting om gangen
- ha leker tilpasset barnets alder – rydd ut etterhvert
- kvalitet foran kvantitet
- gi barnet mer kjærlighet og færre ting
Disse punktene går litt inn i hverandre, for eksempel vil det nok lett bli færre leker om man går for kvalitet framfor kvantitet. Men det siste punktet vil jeg gjerne understreke litt ekstra. Det er ikke i utgangspunktet noen motsetning mellom kjærlighet og ting, men tidsklemma er reell for mange og foreldre kjøper seg kanskje ut av dårlig samvittighet til tider. Problemet er bare at det ikke hjelper (på lang sikt). Jeg er overbevist om at det viktigste vi kan gi barna våre er kjærlighet; jeg regner det blant basisbehov som mat og klær. Kjærlighet på barnespråk er tid. Man trenger ikke å slutte i jobben, men å bytte ut den ene nettavisen eller tilsvarende (det online strategispillet er IKKE din “zen garden” – det er et tidssluk, tro meg) med å sette seg på gulvet i ti minutter og bygge Duplo med barnet kan være en fin start.
Men jeg tror også vi som er foreldre kan bli flinkere til å minne oss selv på at barn faktisk ønsker å delta i voksenverdenen, med alle slags trivielle gjøremål som hører til. Datteren vår kommer løpende med ett og ett klesplagg når vi henger opp klær, og hun er ellers opptatt av alt som vi er opptatt av. Vi prøver å involvere henne når vi kan. Jeg tror mye kan gjøres til en lek, samtidig som det underbygger barnets følelse av tilhørighet og å bidra.
Men tilbake til lekekassen. For oss er det et slags mål å ha få, men gode, leker. Med unntak av lekematta og noen kosedyr har vi ikke flere leker enn hva som får plass i lekekassen. Det er heller ikke noe poeng for oss at alle lekene skal være tilgjengelige til enhver tid. Når hun vokser fra en leke ryddes den ut av lekekassen, og leker vi har som kanskje er litt over hennes alder tar vi fram av og til og prøver sammen med henne for å se om de kan få plass i lekekassen. Vi tømmer heller ikke hele lekekassen ut over gulvet på en gang, men lar henne ta ut ting selv i løpet av dagen. Jeg håper at vi har funnet en balanse der hun har nok å leke med uten å bli overveldet.
Til slutt vil jeg dele en blogg skrevet av mellom andre Leo Babauta: Zen Family Habits. Den har ikke vært oppdatert på lenge, men arkivet er fullt av gode artikler for videre lesing om barn, familie og minimalisme.
Miniflyt 
Det gikk kjapt! Tusen takk 🙂 Dette er noe jeg har tenkt over lenge nå.. Var superflink når han var liten, og hadde veldig få, men fine leker. Men da bursdager og jul kom så tok det jo litt av, med gaver fra ivrige besteforeldre og andre slektninger..
Så jeg syns det blir vanskeligere jo eldre han blir. Og han er bare to år.. Men i morgen stiller jeg i hvert fall opp på bruktmarked med masse av lekene, og håper jeg blir kvitt alt sammen! Fortsatt nok igjen i lekekassen enda ;o)
Gaver kan være en evig utfordring, alle deler jo ikke samme syn på disse tingene. Det er ikke alltid så lett å forklare uten å bli sett på som rar eller utakknemlig, men man kan jo også være heldig og treffe “rett hjem” hos mottakeren av budskapet – mange deltar nok på gavekaruselllen fordi de føler at de “må”? Jeg har forresten linket til en artikkel tidligere om hvordan man kan sette regler i en skoleklasse for å minske gavehaugen og bursdagsstyret der 🙂
Ja, det med gaver er litt vanskeleg. Ivrige besteforeldre kommer med gåver, sjølv om eg har sagt at no har me meir enn nok. Men, sjølv om eg prøver å begrense antall leiker, kjenner eg at eg nokre gonger blir heilt reve med sjølv. Bornet i meg kjem fram, og eg får lyst på alt det fine som finnes! Guten min (20 mnd) har blitt veldig opptatt av å leike at han lagar mat, og han har fått nokre koppar og litt bestikk frå kjøkkenet. Men eg tenkte at han kunne få eit par kasserollar og sleiver i tre, som er lagd for born. Eg greide å gå ut av butikken med berre det, men eg fekk så lyst på alt, alt, alt! SÅ mykje fint! Leikemat, leikekjøkken, leikeservise…Alt var så fint. Eg er stolt av at eg kjøpte berre det eg skulle ha, og guten min treng ikkje leikemat. Han rører fint i kasserollene og lagar grøt, yoghurt og blåbær med fantasien.
Fin blogg du har forresten! Eg har blitt inspirert, og rydder unna her heime. I går rydda eg vekk to skåp frå badet. Både skåp og innhald! Men ein ting lurer eg på; angrer du nokon gong på at du har kasta/gitt bort noko? Eg har nokre gonger, i eit ivrig augenblink, tenkt at denne tingen treng eg ikkje. Så angrar eg, for eg hadde faktisk bruk for den seinare. Det er lett å la seg rive med!
Det er absolutt lett å la seg rive med, og som du peikar på så kan det gå fort både i butikken og når ein ryddar ut! Forresten, gratulerer med at du klarte å kjøpe berre det du skulle ha i leikebutikken – eg trur det er slik at når færre ting kjem inn i huset, så får ein betre oversikt over kva ein har og brukar. Når ein då skal rydde så veit ein kanskje også betre kva som skal ut, og kva som kan få bli? Ein kan rett og slett senke tempoet i begge endar så ein i staden for “full gjennomtrekk” får eit hus som er meir gjennomtenkt, om du skjøner kva eg meiner.
Eg har forresten aldri angra på å rydde ut noko, berre på at det nokre gongar har teke for lang tid før eg endeleg klarer å bli kvitt skrotet 😉 Men det er mogleg at eg kjem til å skrive eit innlegg om dette snart, for eg har eit par knep for å hindre nettopp slike situasjonar.