Minimalistisk veske?

Jeg prøver med jevne mellomrom å rydde i veska. Er det et sted hvor det hoper seg opp gjennom uka så er det nettopp der. Gamle kvitteringer og kinobilletter, hårklemmer og gudene vet hva har det med å formere seg på magisk vis i vesker.

Men jeg har likevel en del ting med meg rundt i hverdagen fordi det ville vært upraktisk å ikke ha det i veska. Skulle jeg for eksempel løpt hjem hver gang jeg trengte å smøre meg med håndkrem, eller er det verdt å slepe med seg en tube i veska? Det samme gjelder papirlommetørklær når jeg er forkjølet  eller tamponger for de dagene i måneden hvor det behøves. Noen ganger er det mer minimalistisk og mindre stress om man har enkelte ting med seg dit man skal.

Så jeg kommer nok aldri til å være en av dem som dropper veska og likevel har luftige lommer. Veska blir, men jeg kan i alle fall rydde ut papirlommetørklærne når jeg blir frisk igjen og ellers prøve å holde innholdet relevant og nyttig.

Men en ting klarer jeg meg uten, og det er trippelt opp av alt veskerot som ligger og slenger i tre ulike vesker (fordi det er “praktisk” når man skal bytte veske). Jeg har to vesker, og den som ikke er i bruk den dagen er helt tom. Fordelen er jo at jeg får gjennomgått alt veskerotet når jeg bytter veske, og da er det fort gjort å rydde også.

Så når det gjelder minimalisme og vesker har jeg landet på en middelvei som fungerer for meg. Jeg har litt mindre i veska i dag enn for en uke siden, fordi jeg har tenkt litt på dette de siste dagene, men de luftige lommene til Leo Babauta er nok fremdeles utenfor rekkevidde. Og det er helt ok.

Hva har du i veska?

Det er ikke tomt enda

Det er ikke i første omgang økonomiske grunner til at jeg søker en mer minimalistisk livsstil. Men jeg blir jo også mer bevisst på hvordan jeg kan tyne litt mer ut av det jeg kjøper slik at jeg i det lange løp forbruker litt mindre. Alle bekker små, osv.

For eksempel setter jeg, som mange andre, sjampoflaska på hodet når den begynner å gå tom, for å få ut restene neste gang. Men deoderanten har rund kork. Hvordan får jeg snudd den opp ned slik at jeg kan bruke opp restene og dermed vente litt med å begynne på en ny? Jeg fant ut at den passer perfekt i en tom dorullhylse. Det ser ikke veldig stilig ut, men jeg får i alle fall stilt deoderanten opp ned i skapet så jeg får brukt den opp.

Jeg har også funnet ut at når jeg tror concealeren er tom, så kan jeg “demontere” den og få ut mer. Det er en sånn variant hvor man skrur produktet opp gjennom en slags pensel, og den delen med penselen kan man dra av. Det er mer nedi. Praktisk hvis man ikke har en ny på lur og må redde fasaden sånn i farten, og det er uansett greit å kunne tyne en ekstra bruk eller to ut av produktet.

Slike små triks kan kutte på den unødvendige sløsingen og lette på samvittigheten. Det handler jo ikke bare om penger, men om miljø. For meg monner det kanskje ikke mye i kroner og øre, men om alle bruker opp produktene sine monner det mer. Det hadde vært interessant å se et regnestykke på det, men jeg trenger strengt tatt ikke bevis for å tro at det nytter.

PS: Det kan jo diskuteres i hvilken grad ulike produkter er nødvendige, det vil jo monne mer om jeg for eksempel ikke brukte concealer i det hele tatt. Men det er flere faktorer i regnestykket, og man skal jo føle seg bra. Still gjerne spørsmål ved vanene du har, men ikke ha dårlig samvittighet for å beholde noen av dem.

Om å (ikke) angre

Jeg får noen ganger spørsmålet om jeg har angret på noe jeg har kastet. Svaret jeg pleier å gi er at det eneste jeg angrer på er at jeg har brukt så lang tid på å kvitte meg med mye av skrotet.

Men jeg har da også et par knep for at ikke ryddingen skal gå over stokk og stein (og det er derfor det ofte tar litt tid). Ting jeg er i tvil om havner nemlig gjerne i boden, hvor de får stå noen uker/måneder til jeg rydder der også. Når jeg da gjennomgår tingene på nytt har jeg som regel glemt alt sammen, og det som eventuelt skulle være av emosjonelle bånd til de ulike gjenstandene har forvitret. Veien til søpla er plutselig veldig kort!

Jeg har faktisk aldri tatt noen tvilstilfeller inn i varmen igjen, så jeg vurderer å bare kutte ut hele denne ordningen, men for de som lar seg rive litt lett med kan det være smart å ha en ordning som fanger opp de tingene man egentlig ikke burde ha kastet.

Ellers så hjelper det å rydde i korte økter (en hylle her og ett skap der) så man ikke blir altfor ruset på følelsen av å frigjøre seg fra skrotet. Rydd gjerne i skrotet til du kjenner en lettelse, men stopp før du kaster uerstattelige papirer og naboens katt i rydderusen.

Og skulle skaden være skjedd og du oppdager at du likevel trenger noe du har kastet, så pust med magen. Mest sannsynlig har du, dersom du har vært flink minimalist en stund, satt til side noen kroner som du ikke har brukt på nips og fjas. Jeg drister meg til å påstå at den som reflekterer over forbruket sitt bruker litt mindre enn de som ikke gjør det. Du har altså sannsynligvis råd til å kjøpe ny gravidbukse når du bærer fram attpåklatten, selv om du kastet en som var i god stand i fjor, sånn bare for å ta et eksempel. Det nytter ikke å sørge over spilt melk, så gled deg heller over at souvenirene du ikke kjøpte i ferien nå er disponible midler på konto som kan erstatte buksen.

Rødt lys

I trafikken, som i livet ellers, er man heldig om man treffer en “grønn bølge” og bare kan suse avgårde. Vanligvis møter vi på et rødt lys her og der.

Jeg er fotgjenger, og blir ofte stående i bergensregnet og vente på grønt lys. Reglene er kanskje litt mindre absolutte for fotgjengere enn for bilister, men jeg venter selv om det ikke er en bil i sikte og det høljer ned. Sånn har det ikke alltid vært, før stresset jeg nok litt mer med å komme meg videre, og smatt over gata om jeg hadde sjansen. Men for hva? Spare tre sekunder?

Jeg begynte å se på rødt lys som noe som bare er. Så har jeg tre sekunder til å puste dypt med magen og se på de som tripper over gata litt sånn “jeg vet at det er rødt lys, men jeg skynder meg veldig teatralsk så ingen kan anklage meg for å ta meg til rette selv om det er nettopp det jeg gjør”. (Jeg tror at jeg stresser litt mindre enn dem, i alle fall der og da, og det er litt deilig å tenke på.)

Dette er en slags vri på spørsmålet om glasset er halvfullt eller halvtomt. Det er hvordan man ser på saken, hvilken innstilling man har, som gir svaret på spørsmålet. Er rødt lys noe som bare irriterer, og som jeg må overkomme med alle mulige knep, eller er det en mulighet til å stoppe opp og bare kjenne etter? Noen ganger mener jeg det kan være sunt å slippe tak i behovet for å kontrollere omgivelsene, og heller kjenne regnet på kinnet eller vinden i håret.