Sakte, sammen.

Det skrives og snakkes en del om sakte-TV for tiden. Strikking, togturer og ved – vi nordmenn klistrer oss foran skjermen når disse programmene går. Og det er nok riktig som folk sier, at vi trenger at noe går sakte i en verden der alt hele tiden skal gå fortere og fortere. Men jeg tror at dette bare er halve svaret.

For hvis vi, som gjerne liker å tro at vi er rasjonelle mennesker, er stressede og trenger en pause – hvorfor kan vi ikke bare hoppe av karusellen på eget initiativ? Er det så vanskelig å ta en inne-kveld alene om man kjenner at man er sliten? Hvorfor er det lettere å sitte i sofaen og se kyst-Norge seile forbi når alle andre gjør det samme samtidig?

Jeg velger å knytte dette til FOMO-fenomenet. FOMO er engelsk og står for Fear Of Missing Out: frykten for å gå glipp av noe. Vi er nok litt engstelige for at alle andre gjør kulere ting enn oss, eller for at vi skal gå glipp av muligheter om vi tar oss en liten pause fra alt. Det er her jeg mener at nøkkelen til at sakte-TV har blitt så populært ligger. Når “hele Norge” sitter og ser på samme program risikerer man jo ikke å gå glipp av så mye. Man kan ta pause med god samvittighet, og man kan til og med føle at man er en del av et større fellesskap mens man pauser seg i sofaen, i stedet for å frykte at alle andre plutselig skal ligge milevis foran i det sosiale kappløpet når man endelig er klar for å møte verden igjen. Vi kan ta det sakte, sammen.

Advertisement

Subtraction is …

Subtraction is beautiful: it creates space, time, clarity.

– Leo Babauta

Ny utfordring – 86

Oktoberutfordringen ble dyttet langt ned på timeplanen litt over halvveis ut i måneden. Da måtte jeg prioritere andre saker, og daglig rydding måtte eh… ryddes fra listen over gjøremål. Jepp, nettopp.

Uansett, for å ta igjen skal jeg kaste meg over en ny utfordring i kveld, nemlig denne: 

The Challenge – Get rid of 86 things in 2 hours or less.

Courtney Carver som blogger på Be More with Less har latt seg inspirere av restaurant-sjargong da hun utformet utfordringen, og hun forklarer det slik: “The phrase eighty-six or 86 simply means getting rid of something and is commonly used in restaurants.”

Jeg tenker at et lite skippertak er det som trengs for å komme ovenpå igjen, så jeg går i gang med friskt mot!

Årets julegaver

Det er ikke så mye stress med julegavene i år. Jeg gir noen kroner til veldedighet, og jeg gir gjerne en nyttig gave til barn jeg kjenner. Men de fleste av oss voksne har nok fra før. Det betyr ikke at jeg ikke tenker på voksne familiemedlemmer og venner – jeg tenker bare at de ikke trenger flere ting.

I stedet for å bruke tid og penger på å øke størrelsen på gavehaugene rundt omkring vil jeg bruke tid og penger på å kose meg sammen med de jeg bryr meg om. Jeg kan bruke noen timer på kjøpesenteret eller ha kakebakedag med en venn – jeg vet hva som frister mest. Har dere andre tips til hva man kan gi som ikke er ting?

Den lille sorte

Det nærmer seg julebord- og festsesongen, og jeg har tenkt litt på dette med antrekk. Uten at dette skal bli et flammende feministisk innlegg, så har jeg jo merket meg en viss forventning til at man skal ha nye kjoler hele tiden (i alle fall om man er kjendis, kongelig eller politiker, men også oss “vanlige kvinner” bør visst pynte opp lokalet og stå for variasjonen), mens mennene gjerne kjører samme dressen – kanskje med nytt slips – uten at noen kommenterer det. Det blir mange kjoler om man må bytte dem ut like ofte som menn bytter slips. Både lommeboka, miljøet og tiden man kaster bort på kjøpe kjoler dagen lang får lide her.

Men som minimalist går jeg for klassikeren, og skal dermed slite på samme svarte kjole ved alle festlige anledninger framover. Kanskje bytter jeg smykke på en god dag – ikke det at jeg har for mange av dem heller. Det verste er at jeg ikke egentlig tror at noen vil merke det om jeg bruker samme kjole hele tiden. Kanskje er forventningene størst til oss selv?

Stressrydding og kontroll

I helgen har jeg virkelig stressryddet! Det har vært mye å gjøre i det siste, og når det hoper seg opp i hjernen og kalenderen er det godt å i alle fall få kontroll på de fysiske omgivelsene. For jeg tror nemlig denne stressryddingen handler om å gjenvinne følelsen av kontroll, og jeg innrømmer at jeg kanskje kompenserer litt for at jeg ikke har helt oversikten på alle områder til enhver tid. (Hvem har egentlig det?)

Ellers kan man nok diskutere det intelligente i å bruke mye tid på å rydde når det henger frister over hodet på en, men jeg trøster meg med at det finnes mindre sunne former for stressmestring enn å fjerne skrot og støv. Jeg føler jo også at jeg er litt mer produktiv når jeg i tillegg til å sitte i ryddige omgivelser også har en god dose rydderus i systemet, så kanskje er det ikke så dumt å hengi seg til litt stressrydding sånn i ny og ne?

På den andre siden ser jeg fram til å ha tid til koseryddingen, som det å bruke en time eller to på kun å sortere digitale bilder i bedagelig tempo over en kopp kaffe, men det er en annen historie.