Om å velge fritt

Nå er det et par måneder siden jeg ryddet ut de siste CDene mine. Jeg hører på mye mer forskjellig musikk nå enn før.

Nå er det nemlig jeg som bestemmer musikken, og ikke den jeg var i platebutikken for fem år siden. Selv om jeg har hatt Spotify i flere år, var det ikke før jeg kvittet meg med de fysiske CDene at jeg virkelig begynte å utnytte mulighetene der. 

Jeg prøver å sette fingeren på hva det er som gjør at jeg tar mer for meg av ulik musikk nå enn før, og det er ikke lett når jeg tar med i regnestykket at jeg ikke en gang hørte på CDene mine. De samlet bare støv, men likevel sto de i veien for at jeg fant ny musikk og utforsket nye band.

Kanskje har det med identitet å gjøre? Ved å kvitte meg med CDene kvittet jeg meg også med tanken om at jeg var en som hørte på “det og det”. Jeg leter gjerne opp den samme musikken på Spotify hvis behovet melder seg, men nå føler jeg meg fri til å gjøre det, og jeg setter like gjerne på noe helt nytt og annerledes som noe kjent. Faktisk føler jeg at det er litt som da jeg gikk på videregående og skulle finne “min” musikk og lette overalt, bare at jeg egentlig ikke har planer om å finne “min” musikk lenger. Jeg vil bare finne det som funker her og nå. Når jeg er lei, kan jeg bare bytte spilleliste, og det hoper seg ikke opp i hyllene selv om jeg finner noe nytt å høre på.

Det høres kanskje usentimentalt ut å ta så lett på dette med å kaste CD-samlingen, men til syvende og sist har jeg større opplevelser når jeg sjekker ut ny musikk og digger det, enn når jeg ser på CDer i en hylle. Jeg unner meg disse opplevelsene.

Advertisements

Link

Minimalisme er ikke for alle

Jeg pleier ikke vanligvis å henge ut andre, og jeg skjønner at folk har ulik smak og ulike livsstiler, men denne må jeg nesten dele. Slik ser det ikke ut hjemme hos oss, for å si det sånn 😉 Scroll for bilder.

Hvordan stole på seg selv (en ikke-fasit)

Oi, nå er det lenge siden jeg har postet noe her. Det er kjekt å se at det fremdeles er mange folk innom hver dag og kikker, selv om jeg ikke blogger i utide.

Men det er en ting jeg er veldig opptatt av, og som kanskje ikke kan sies for ofte, og det er dette med å stole på seg selv. Jeg tror at mye av skrotet vi samler på henger sammen med “tenk hvis”-fella og det at man kanskje ikke har så bunnsolid tillit til seg selv som man burde ha hatt. La oss for eksempel si at du har gått ned ti kilo. Kaster du buksene som har blitt for store, eller sparer du dem i tilfelle du legger på deg igjen? Eller hva med notatene fra studietiden? Tror du at du plutselig våkner opp uten hjerne om du kaster dem (selv om du ikke har åpnet permene etter eksamen), eller at den samme informasjonen ikke kan finnes igjen på biblioteket eller nettet? Jeg har nok sagt det før, men likevel: Det er lov å slippe krykkene og rydde ut skrotet.

Men det er lettere sagt enn gjort. Hvordan får man bygget opp troen på seg selv? Leo Babauta hevder at jevnlig trening har hjulpet ham med dette. Ikke fordi han ble så fit og fantastisk, men fordi han beviste for seg selv at han klarte å skape seg nye vaner:

I trust myself more. Before, when I started exercising, I didn’t really believe in my ability to stick to the plan. I mean, I told myself I was going to, but there was always doubt. I’ve built trust by exercising regularly. This has made me much more likely to do everything else.

Jeg sier ikke at dette er fasiten, men jeg synes det er et interessant perspektiv her. Hvor mange er det ikke som trener for å forandre det fysiske, uten å tenke på de psykiske og emosjonelle effektene av trening i seg selv? Kanskje merker man heller ikke de ikke-fysiske endringene med mindre man ser etter dem?

Men det er jo også lov å bare hive seg uti det. Man kan kaste rælet (krykkene) først og ta det derfra, og bygge opp tilliten til seg selv fra den dype enden av bassenget, uten å gå omveien via trening eller andre oppbyggelige aktiviteter. Det er mange veier man kan gå for å finne seg selv. Kanskje kommer heller ikke treningslysten før du har plass til å rulle ut matta på stuegulvet?