Dionysisk jul

Kjetil Rolness, vår alles mann i kitsch-spørsmålet*, har igjen skrevet om julen: «En svak anelse av jul.» Her skriver han at «[l]ess is a bore, i hvert fall til jul», og jeg er faktisk ganske enig. Julen skal være overdådig og mektig, man feirer jo faktisk at solen snur, og det er ikke smågreier! (Jada, en stund etter at julefeiringen var godt etablert begynte man å feire en bursdag også. Det er hyggelig det, men det er ikke min hovedgrunn for å feire jul.)

Rolness skildrer følgende interiør: «Vi ser en kritthvit, sparsomt møblert stue med murgulv badet i dagslys. I et hjørne står en vridd, naken grein oppi en sinkbøtte. Det er juletreet.» En grein! Dette handler ikke om minimalisme, men om å skulle utvise det største måtehold, og sette selvbeherskelsen sin på utstilling. I individualismens tidsalder gir det mening å stadig skulle markedsføre seg selv på denne måten («Se hvilken kontroll jeg kan utøve over meg selv»), men det er jo ikke særlig hyggelig eller koselig.

Er det en tid på året man skal hengi seg til dionysiske lyster, så er det jo nettopp i julen. Julen handler i bunn og grunn om å være sammen når vinteren er på sitt mørkeste, og skape litt lys og varme. Pynten, maten og musikken skal være storslagen og nærmest berusende, fordi det er det vi trenger når vi skal komme sammen og feire.

Det er andre måter å finne balanse i livet på enn å stille ut en grein og kalle det juletre. Man kan nøye seg med å bake en eller to slag kaker for å bytte med noen som baker noe annet, kjøpe litt færre gaver og pakke ned hele kalaset første januar, men la oss ikke glemme at julen handler om å feire lyset, varmen og fellesskapet.

 

*Kitsch, altså gjenstandene man beskriver som kitsch, har jeg lite til overs for. Livsholdningen Rolness beskriver i boken Vulgær og vidunderlig, er derimot interessant.

Advertisements