Den andre store ryddebølgen

Siden jeg hadde min første store ryddebølge for et par år siden – da jeg blogget mer aktivt – har jeg holdt nivået ganske greit. Jeg har tatt noen runder i klesskapet eller bokhylla med jevne mellomrom, men jeg har ikke vunnet nytt land i kampen mot skrotet. På den andre siden har jeg kjøpt egen leilighet, tatt noen studiepoeng ved siden av jobb og gjort andre store løft.

Nå har jeg funnet roen i ny leilighet og funnet en form for rytme i livet, og jeg kjenner at jeg er klar for å komme videre i ryddingen. For eksempel fikk jeg slettet 3000 e-poster på to intense økter fordelt på to dager! Jeg har kun beholdt et par og tjue med viktig informasjon. Resten var enten reklame, som jeg slettet (og jeg meldte meg av listene), eller de inneholdt bilder og filer som jeg har systematisert i skyen min. Jeg tok også en runde i bildene på Facebook, der var det mye rart som hadde samlet seg opp over ti år! Hvor mange uklare bilder av akvariefisk fra London trenger man egentlig? (Svaret er null.)

Klesskapet fikk også en ny gjennomgang, denne gang med et mannlig blikk. En nyttig øvelse! Dessuten er det jo hyggelig å få hjelp, så ikke ryddingen blir et altfor ensomt strev.

En annen ting som fikk ekspressbillett ut av leiligheten var notatene fra de siste studiene jeg har gjennomført. Jeg må minne meg selv på at jeg ikke blir dummere av å kaste notater som jeg ikke leser. Kunnskapene må jeg uansett friske opp når jeg trenger dem, men da finnes det mer solide kilder enn det jeg har klart å knote ned dagen før eksamen.

Egentlig er mye av ryddingen en måte å  konfrontere og bekrefte seg selv på; jeg er fremdeles meg, også uten det-og-det synlige beviset på kompetanse. Opplevelsene mine er like ekte, selv om jeg ikke dytter bildene opp i fjeset på andre dagen lang. Det som teller er jo hvordan man møter hverandre i det daglige. Skal man være tilstede, og kunne se den andre, hjelper det å ikke ha hendene fulle av sitt eget.

Advertisements

Vanelogg på den minimalistiske måten

Jeg ser på Instagram at «habit trackers» (jeg fornorsker det til vanelogger) er en greie. De tar gjerne form av intrikate skjemaer med pent, håndtegnet design, der folk holder styr på sine daglige vaner ved hjelp av penner i alle regnbuens farger. Og det ser kanskje stilig ut på Instagram (søk det opp!), men jeg hadde blitt rimelig svett av å a) tegne i to timer før jeg kan ta fatt på livet mitt, b) ha fem ulike grader av daglig måloppnåelse og c) holde orden på ti ulike vaner hver dag.

Men det kan jo være nyttig å holde litt regnskap på vanene sine dersom man har et konkret mål, og/eller ønsker å bli litt bedre kjent med seg selv. Noen ganger er kanskje selvinnsikten avhengig av litt visualisering og konkretisering. Jeg skal altså ikke kritisere hele konseptet vanelogg, men jeg har tenkt litt rundt hvordan man kan ha en vanelogg uten at det tar overhånd:

  • Maks tre vaner skal loggføres om gangen, og de skal være konkret formulert. F.eks. for en periode på 40 dager kan man ta tran, bruke tanntråd og ikke bruke penger på blader. Da kan man ha fokus på akkurat disse tingene.
  • Mot slutten av perioden skal man ikke ha en belønning – det er jo ikke derfor man prøver å lage seg gode vaner! Man skal ha indre motivasjon, ellers feiler jo prosjektet før man har begynt. I stedet for en belønning kan man heller ta seg en liten stund til å reflektere. Hvilke utfordringer dukket opp underveis? Er det en vane man vil fortsette med, og vil man gjøre det på samme måte? osv.

Nå prøver jeg faktisk dette med vanelogg, for å se om det er noe for meg, men ut i fra prinsippene over. Og hvis det likevel viser seg å være mer stress enn hjelp, så er det jo bare å la det bli med den ene perioden.

For de som er interessert i mer om vaner, er ellers klassikeren Zen Habits verdt å minne om.