Om å (ikke) angre

Jeg får noen ganger spørsmålet om jeg har angret på noe jeg har kastet. Svaret jeg pleier å gi er at det eneste jeg angrer på er at jeg har brukt så lang tid på å kvitte meg med mye av skrotet.

Men jeg har da også et par knep for at ikke ryddingen skal gå over stokk og stein (og det er derfor det ofte tar litt tid). Ting jeg er i tvil om havner nemlig gjerne i boden, hvor de får stå noen uker/måneder til jeg rydder der også. Når jeg da gjennomgår tingene på nytt har jeg som regel glemt alt sammen, og det som eventuelt skulle være av emosjonelle bånd til de ulike gjenstandene har forvitret. Veien til søpla er plutselig veldig kort!

Jeg har faktisk aldri tatt noen tvilstilfeller inn i varmen igjen, så jeg vurderer å bare kutte ut hele denne ordningen, men for de som lar seg rive litt lett med kan det være smart å ha en ordning som fanger opp de tingene man egentlig ikke burde ha kastet.

Ellers så hjelper det å rydde i korte økter (en hylle her og ett skap der) så man ikke blir altfor ruset på følelsen av å frigjøre seg fra skrotet. Rydd gjerne i skrotet til du kjenner en lettelse, men stopp før du kaster uerstattelige papirer og naboens katt i rydderusen.

Og skulle skaden være skjedd og du oppdager at du likevel trenger noe du har kastet, så pust med magen. Mest sannsynlig har du, dersom du har vært flink minimalist en stund, satt til side noen kroner som du ikke har brukt på nips og fjas. Jeg drister meg til å påstå at den som reflekterer over forbruket sitt bruker litt mindre enn de som ikke gjør det. Du har altså sannsynligvis råd til å kjøpe ny gravidbukse når du bærer fram attpåklatten, selv om du kastet en som var i god stand i fjor, sånn bare for å ta et eksempel. Det nytter ikke å sørge over spilt melk, så gled deg heller over at souvenirene du ikke kjøpte i ferien nå er disponible midler på konto som kan erstatte buksen.

Advertisements