Setting the phone facedown on the kitchen table, I hoisted my son up in the air and stepped outside to enjoy the mid-summer evening air.
As soon as I sat down with him on our back porch, I noticed a beautiful cumulus cloud formation in the sky. Instantly, I wanted to capture it, but my phone wasn’t with me.
Kjenner vi oss igjen, eller? Herlig gjesteinnlegg på Becoming Minimalist om hvordan Jeff Goins lærte å slippe taket så han kunne være tilstede med sønnen sin.
I går fikk jeg en hyggelig kommentar her på bloggen som også etterlyste mer om barn og leker i et minimalistisk perspektiv. Dette skriver jeg gjerne om! Jeg og samboeren har en jente på snart 13 måneder, og det har da blitt noen refleksjoner i løpet av det siste året. De viktigste poengene jeg har å bidra med når det gjelder leker/ting kan oppsummeres slik:
Disse punktene går litt inn i hverandre, for eksempel vil det nok lett bli færre leker om man går for kvalitet framfor kvantitet. Men det siste punktet vil jeg gjerne understreke litt ekstra. Det er ikke i utgangspunktet noen motsetning mellom kjærlighet og ting, men tidsklemma er reell for mange og foreldre kjøper seg kanskje ut av dårlig samvittighet til tider. Problemet er bare at det ikke hjelper (på lang sikt). Jeg er overbevist om at det viktigste vi kan gi barna våre er kjærlighet; jeg regner det blant basisbehov som mat og klær. Kjærlighet på barnespråk er tid. Man trenger ikke å slutte i jobben, men å bytte ut den ene nettavisen eller tilsvarende (det online strategispillet er IKKE din “zen garden” – det er et tidssluk, tro meg) med å sette seg på gulvet i ti minutter og bygge Duplo med barnet kan være en fin start.
Men jeg tror også vi som er foreldre kan bli flinkere til å minne oss selv på at barn faktisk ønsker å delta i voksenverdenen, med alle slags trivielle gjøremål som hører til. Datteren vår kommer løpende med ett og ett klesplagg når vi henger opp klær, og hun er ellers opptatt av alt som vi er opptatt av. Vi prøver å involvere henne når vi kan. Jeg tror mye kan gjøres til en lek, samtidig som det underbygger barnets følelse av tilhørighet og å bidra.
Men tilbake til lekekassen. For oss er det et slags mål å ha få, men gode, leker. Med unntak av lekematta og noen kosedyr har vi ikke flere leker enn hva som får plass i lekekassen. Det er heller ikke noe poeng for oss at alle lekene skal være tilgjengelige til enhver tid. Når hun vokser fra en leke ryddes den ut av lekekassen, og leker vi har som kanskje er litt over hennes alder tar vi fram av og til og prøver sammen med henne for å se om de kan få plass i lekekassen. Vi tømmer heller ikke hele lekekassen ut over gulvet på en gang, men lar henne ta ut ting selv i løpet av dagen. Jeg håper at vi har funnet en balanse der hun har nok å leke med uten å bli overveldet.
Til slutt vil jeg dele en blogg skrevet av mellom andre Leo Babauta: Zen Family Habits. Den har ikke vært oppdatert på lenge, men arkivet er fullt av gode artikler for videre lesing om barn, familie og minimalisme.
Da vi arrangerte vår første barnebursdag i helgen var det lite minimalistisk over det. Pynt og mat og alt var i overflod, og vi hadde det veldig gøy. Jeg hadde laget girlander ukesvis i forveien og jeg har bakt og herjet til den store gullmedaljen i to dager. Heldigvis er det ikke bursdag hver dag! 😉
Men etterhvert som barnet vokser til og begynner i barnehage og på skole og kanskje får søsken, kan det fort bli litt mye bursdagsstyr i løpet av året. Jeg må innrømme at jeg faktisk har begynt å grue meg litt allerede, men i BT i dag leste jeg om noen som har funnet en ordning det går an å leve med. Med felles feiring for alle som har bursdag samme måned og kun en gave til hvert bursdagsbarn er det gjennomførbart å feire alle bursdagsbarna også når klassene er veldig store. Kjøpepresset blir vel også noe redusert med denne ordningen. Noe å foreslå på framtidige foreldremøter?
Miniflyt 