Sakte, sammen.

Det skrives og snakkes en del om sakte-TV for tiden. Strikking, togturer og ved – vi nordmenn klistrer oss foran skjermen når disse programmene går. Og det er nok riktig som folk sier, at vi trenger at noe går sakte i en verden der alt hele tiden skal gå fortere og fortere. Men jeg tror at dette bare er halve svaret.

For hvis vi, som gjerne liker å tro at vi er rasjonelle mennesker, er stressede og trenger en pause – hvorfor kan vi ikke bare hoppe av karusellen på eget initiativ? Er det så vanskelig å ta en inne-kveld alene om man kjenner at man er sliten? Hvorfor er det lettere å sitte i sofaen og se kyst-Norge seile forbi når alle andre gjør det samme samtidig?

Jeg velger å knytte dette til FOMO-fenomenet. FOMO er engelsk og står for Fear Of Missing Out: frykten for å gå glipp av noe. Vi er nok litt engstelige for at alle andre gjør kulere ting enn oss, eller for at vi skal gå glipp av muligheter om vi tar oss en liten pause fra alt. Det er her jeg mener at nøkkelen til at sakte-TV har blitt så populært ligger. Når “hele Norge” sitter og ser på samme program risikerer man jo ikke å gå glipp av så mye. Man kan ta pause med god samvittighet, og man kan til og med føle at man er en del av et større fellesskap mens man pauser seg i sofaen, i stedet for å frykte at alle andre plutselig skal ligge milevis foran i det sosiale kappløpet når man endelig er klar for å møte verden igjen. Vi kan ta det sakte, sammen.

Advertisements