Oi!

Image

Oi!

Noen ganger går ryddingen litt av seg selv. Ett glass mindre i samlingen! 😉

Advertisements

Hvordan stole på seg selv (en ikke-fasit)

Oi, nå er det lenge siden jeg har postet noe her. Det er kjekt å se at det fremdeles er mange folk innom hver dag og kikker, selv om jeg ikke blogger i utide.

Men det er en ting jeg er veldig opptatt av, og som kanskje ikke kan sies for ofte, og det er dette med å stole på seg selv. Jeg tror at mye av skrotet vi samler på henger sammen med “tenk hvis”-fella og det at man kanskje ikke har så bunnsolid tillit til seg selv som man burde ha hatt. La oss for eksempel si at du har gått ned ti kilo. Kaster du buksene som har blitt for store, eller sparer du dem i tilfelle du legger på deg igjen? Eller hva med notatene fra studietiden? Tror du at du plutselig våkner opp uten hjerne om du kaster dem (selv om du ikke har åpnet permene etter eksamen), eller at den samme informasjonen ikke kan finnes igjen på biblioteket eller nettet? Jeg har nok sagt det før, men likevel: Det er lov å slippe krykkene og rydde ut skrotet.

Men det er lettere sagt enn gjort. Hvordan får man bygget opp troen på seg selv? Leo Babauta hevder at jevnlig trening har hjulpet ham med dette. Ikke fordi han ble så fit og fantastisk, men fordi han beviste for seg selv at han klarte å skape seg nye vaner:

I trust myself more. Before, when I started exercising, I didn’t really believe in my ability to stick to the plan. I mean, I told myself I was going to, but there was always doubt. I’ve built trust by exercising regularly. This has made me much more likely to do everything else.

Jeg sier ikke at dette er fasiten, men jeg synes det er et interessant perspektiv her. Hvor mange er det ikke som trener for å forandre det fysiske, uten å tenke på de psykiske og emosjonelle effektene av trening i seg selv? Kanskje merker man heller ikke de ikke-fysiske endringene med mindre man ser etter dem?

Men det er jo også lov å bare hive seg uti det. Man kan kaste rælet (krykkene) først og ta det derfra, og bygge opp tilliten til seg selv fra den dype enden av bassenget, uten å gå omveien via trening eller andre oppbyggelige aktiviteter. Det er mange veier man kan gå for å finne seg selv. Kanskje kommer heller ikke treningslysten før du har plass til å rulle ut matta på stuegulvet?

Tenker koffert

I kveld holder jeg på å pakke kofferten for å reise utenlands i en uke. Jeg tenker særlig på en ting her jeg står og pakker: Hvis jeg er helt ærlig med meg selv, så pakker jeg mindre i kofferten.

Jeg tar for eksempel ikke med språkkurset slik jeg hadde tenkt, fordi jeg helt ærlig ikke kommer til å gidde å jobbe med det i jula. Og hvis jeg ikke gidder å jobbe med det, så er det jo for det første helt meningsløst å ta det med, og for det andre så får jeg dårlig samvittighet i tillegg. Så bort med ambisjonene og bort med språkkurset, her skal julefreden få senke seg uhindret.

Hva legger du tilbake fra kofferten når du pakker?

Minimalistisk veske?

Jeg prøver med jevne mellomrom å rydde i veska. Er det et sted hvor det hoper seg opp gjennom uka så er det nettopp der. Gamle kvitteringer og kinobilletter, hårklemmer og gudene vet hva har det med å formere seg på magisk vis i vesker.

Men jeg har likevel en del ting med meg rundt i hverdagen fordi det ville vært upraktisk å ikke ha det i veska. Skulle jeg for eksempel løpt hjem hver gang jeg trengte å smøre meg med håndkrem, eller er det verdt å slepe med seg en tube i veska? Det samme gjelder papirlommetørklær når jeg er forkjølet  eller tamponger for de dagene i måneden hvor det behøves. Noen ganger er det mer minimalistisk og mindre stress om man har enkelte ting med seg dit man skal.

Så jeg kommer nok aldri til å være en av dem som dropper veska og likevel har luftige lommer. Veska blir, men jeg kan i alle fall rydde ut papirlommetørklærne når jeg blir frisk igjen og ellers prøve å holde innholdet relevant og nyttig.

Men en ting klarer jeg meg uten, og det er trippelt opp av alt veskerot som ligger og slenger i tre ulike vesker (fordi det er “praktisk” når man skal bytte veske). Jeg har to vesker, og den som ikke er i bruk den dagen er helt tom. Fordelen er jo at jeg får gjennomgått alt veskerotet når jeg bytter veske, og da er det fort gjort å rydde også.

Så når det gjelder minimalisme og vesker har jeg landet på en middelvei som fungerer for meg. Jeg har litt mindre i veska i dag enn for en uke siden, fordi jeg har tenkt litt på dette de siste dagene, men de luftige lommene til Leo Babauta er nok fremdeles utenfor rekkevidde. Og det er helt ok.

Hva har du i veska?

Stem blankt i butikken

I går fant jeg valgkortet mitt i postkassen. Jeg gikk selvfølgelig rett til rådhuset og forhåndsstemte så jeg slapp å ha det liggende hjemme i flere uker. Men det er ikke bare for å fortelle om min noe tvangspregede rydding fra i går at jeg skriver her i dag. Jeg har nemlig tenkt litt over dette med valg.

Jeg mener at det viktigste valget man kan delta i er summen av handlingene man gjør i hverdagen. Lommeboka er for eksempel full av stemmesedler i grønt, rødt, blått og gult (eller de eksister i elektronisk form). Det står tall på dem. Jeg tenker at det ikke er likegyldig hva man stemmer på. Kanskje stemmer man på rettferdig handel eller på økologisk jordbruk fordi det er blant hjertesakene? Stemmer man etter øynene eller nesen i fruktdisken? Stemmer man for eller mot palmeolje i kjeks, eller stemmer man helt i blinde uten å lese på etiketten? Stemmer man på overforbruk ved å raske alt nipset man ser ned i handlekurven? Eller stemmer man rett og slett feil, fordi man ikke fant det man helst ville ha og kjøper en middelmådig erstatning?

Man kan, og bør, reflektere litt rundt sitt eget forbruk. Jeg vil særlig fremheve det siste spørsmålet, for her synder jeg av og til selv. La meg bruke klær som eksempel (men det samme gjelder jo i alt fra matbutikken til møbelforretningen også). Det hender jo at jeg skal kjøpe meg noe, jeg sliter ut klær som alle andre. Men jeg finner ikke alltid det jeg hadde sett for meg på vei til butikken. Jeg har flere ganger endt opp med et plagg som ikke hadde den perfekte lengden eller fargen, men som var “godt nok”. Men det blir ikke mye brukt, og jeg føler meg ikke fantastisk i plagget, jeg føler meg bare “god nok”. Det duger til husbruk, liksom.

Ikke at jeg sikter på å se ut som en filmstjerne dagen lang heller, men denne unødvendige middelmådigheten vil jeg gjerne til livs. Når jeg står i fare for å stemme feil prøver jeg å tenke meg om. Må jeg for eksempel ha en ny genser nå, eller kan jeg holde ut og bruke de jeg har til neste sesong i håp om at jeg finner noe med mer kledelig farge eller snitt? Finner jeg ikke det jeg helst vil ha, stemmer jeg blankt og går tomhendt ut av butikken.

Barn og leker

I går fikk jeg en hyggelig kommentar her på bloggen som også etterlyste mer om barn og leker i et minimalistisk perspektiv. Dette skriver jeg gjerne om! Jeg og samboeren har en jente på snart 13 måneder, og det har da blitt noen refleksjoner i løpet av det siste året. De viktigste poengene jeg har å bidra med når det gjelder leker/ting kan oppsummeres slik:

  • ha færre leker totalt
  • leke med en ting om gangen
  • ha leker tilpasset barnets alder – rydd ut etterhvert
  • kvalitet foran kvantitet
  • gi barnet mer kjærlighet og færre ting

Disse punktene går litt inn i hverandre, for eksempel vil det nok lett bli færre leker om man går for kvalitet framfor kvantitet. Men det siste punktet vil jeg gjerne understreke litt ekstra. Det er ikke i utgangspunktet noen motsetning mellom kjærlighet og ting, men tidsklemma er reell for mange og foreldre kjøper seg kanskje ut av dårlig samvittighet til tider. Problemet er bare at det ikke hjelper (på lang sikt). Jeg er overbevist om at det viktigste vi kan gi barna våre er kjærlighet; jeg regner det blant basisbehov som mat og klær. Kjærlighet på barnespråk er tid. Man trenger ikke å slutte i jobben, men å bytte ut den ene nettavisen eller tilsvarende (det online strategispillet er IKKE din “zen garden” – det er et tidssluk, tro meg) med å sette seg på gulvet i ti minutter og bygge Duplo med barnet kan være en fin start.

Men jeg tror også vi som er foreldre kan bli flinkere til å minne oss selv på at barn faktisk ønsker å delta i voksenverdenen, med alle slags trivielle gjøremål som hører til. Datteren vår kommer løpende med ett og ett klesplagg når vi henger opp klær, og hun er ellers opptatt av alt som vi er opptatt av. Vi prøver å involvere henne når vi kan. Jeg tror mye kan gjøres til en lek, samtidig som det underbygger barnets følelse av tilhørighet og å bidra.

Men tilbake til lekekassen. For oss er det et slags mål å ha få, men gode, leker. Med unntak av lekematta og noen kosedyr har vi ikke flere leker enn hva som får plass i lekekassen. Det er heller ikke noe poeng for oss at alle lekene skal være tilgjengelige til enhver tid. Når hun vokser fra en leke ryddes den ut av lekekassen, og leker vi har som kanskje er litt over hennes alder tar vi fram av og til og prøver sammen med henne for å se om de kan få plass i lekekassen. Vi tømmer heller ikke hele lekekassen ut over gulvet på en gang, men lar henne ta ut ting selv i løpet av dagen. Jeg håper at vi har funnet en balanse der hun har nok å leke med uten å bli overveldet.

Til slutt vil jeg dele en blogg skrevet av mellom andre Leo Babauta: Zen Family Habits. Den har ikke vært oppdatert på lenge, men arkivet er fullt av gode artikler for videre lesing om barn, familie og minimalisme.

Gjør det nå!

Alle har (minst) et prosjekt som man sparer til en regnværsdag, for eksempel:

  • Sy i den knappen som falt av jakken for fem uker siden
  • Rense filteret i kjøkkenviften/sluket i dusjen
  • Sortere bildesamlingen
  • Gå til resirkuleringsstasjonen

Her er et forslag: Gjør det nå! Få dette prosjektet ut av systemet, det er da nok å tenke på her i verden om vi ikke skal gå og dytte småoppgaver foran oss hele tiden. Det er på tide å rydde i listen over gjøremål.

Jeg hadde i alle fall en nydelig kveldstur til resirkuleringsstasjonen i sted, og det er merkbart lettere å finne roen hjemme når man ikke har gangen full av papp. Nå hiver jeg meg over neste prosjekt, som er å organisere matoppskrifter. Jeg prøver nemlig å ha minimalt med kokebøker, og har heller favorittoppskriftene i en liten arkivboks (bilde her for de som lurer på hva jeg mener). Målet er å kutte enda en kokebok fra samlingen – da har jeg bare en igjen!

Hva er ditt prosjekt?