“Oblications”

Jeg leste på bt.no her for noen dager siden om nyordet “oblications”. Det er satt sammen av ordene “obligations” og “vacations” og betegner fenomenet pliktreiser – det at vi bruker mye tid, penger og energi på å reise på ulike tilstelninger som vi egentlig ikke har lyst eller overskudd til å delta på.

Artikkelen viser til en amerikansk undersøkelse, men vi er nok skyldige i å reise på såkalte “oblications” her i landet også. Her er noen eksempler fra artikkelen:

Rundt halvparten av de spurte sier at de pliktoppfyllende har takket ja til invitasjoner til utenbys bryllup, bursdager, gjenforeninger, familietreff og annet de aller helst skulle stått over.

Kjenner vi oss igjen? Pliktfølelse kan være vanskelig å overkomme – det er jo så lenge siden vi møtte svigers, gjenforeningen blir jo ikke like hyggelig om ikke alle kommer osv. – og så reiser vi på denne tilstelningen, selv om vi kanskje heller ville brukt ferien til å utforske gatene i Barcelona uten en eneste oppføring i avtaleboken.

Jeg har selv takket nei til en invitasjon til gjenforening. Jeg hadde heldigvis andre planer på det tidspunktet, men jeg hadde heller ikke veldig lyst til å dra på gjenforeningen uansett. Jeg konkluderte med at dette er en periode i livet som ligger bak meg.

Dette var noen år før jeg begynte å interessere meg for begrepet minimalisme og det å føre en mer minimalistisk livsstil. Men nå kan jeg se tilbake og bedre forstå hvorfor jeg ikke dro på gjenforeningen. Pliktfølelsen var rett og slett svakere enn mitt behov for å selv definere meg selv og den retningen jeg ville gå her i livet. Jeg valgte bort noe, så jeg kunne velge noe annet.

Det er det minimalisme i bunn og grunn handler om – å fristille seg selv.

Identitet, fantasier og skrot

Jeg vil gjerne dele det blogginnlegget som kanskje har inspirert meg mest av alle: Miss minimalist skriver om hvordan vi samler på skrot fordi vi ser oss selv på en måte som avviker fra virkeligheten, vi har en (eller flere) fantasi-identitet(er). Problemet utarter seg når man begynner å skaffe seg alle mulige gjenstander som skal bygge opp under denne fantasi-identiteten, og man kommer i utakt med den man egentlig er. Hun lister opp en mengde eksempler i blogginnlegget sitt, så det er ikke vanskelig å kjenne seg igjen!

Det er heller ikke vanskelig å tenke seg at alle disse gjenstandene hoper seg opp og blir liggende som skrot. Skrot kan tynge oss ned og gjøre oss passive, og da minker sjansene for at vi faktisk gjør noe med drømmene og evnene vi har.

Jeg mener selvfølgelig at minimalisme er en god motvekt mot dette fenomenet. Miss minimalist oppsummerer det slik:

Ironically enough, decluttering my fantasy self gave me the freedom and resources to turn my dreams into reality.

Når man kontinuerlig rydder ut skrot fra livet sitt må man nemlig hele tiden gjøre nye valg og stille spørsmål ved valgene man har tatt tidligere:

  • En hobby er kanskje ikke like interessant lenger? Ut med tilbehøret!
  • Hva vil du egentlig gjøre i morgen? Kvitt deg med forpliktelsene som står i veien for det du helst kunne tenke deg å bruke tiden din på.

Om vi ikke stiller spørsmål ved oss selv og våre daglige vaner og forbruksmønstre, vil skrotet bare hope seg opp fordi vi aldri tar de valgene som fristiller oss. Ved å reflektere jevnlig over seg selv og hvor man vil, tror jeg også at det at blir lettere å forbruke mindre – men smartere – fordi man rydder ut fantasi-identitetene før de fyller huset med skrot.