Jeg leste på bt.no her for noen dager siden om nyordet “oblications”. Det er satt sammen av ordene “obligations” og “vacations” og betegner fenomenet pliktreiser – det at vi bruker mye tid, penger og energi på å reise på ulike tilstelninger som vi egentlig ikke har lyst eller overskudd til å delta på.
Artikkelen viser til en amerikansk undersøkelse, men vi er nok skyldige i å reise på såkalte “oblications” her i landet også. Her er noen eksempler fra artikkelen:
Rundt halvparten av de spurte sier at de pliktoppfyllende har takket ja til invitasjoner til utenbys bryllup, bursdager, gjenforeninger, familietreff og annet de aller helst skulle stått over.
Kjenner vi oss igjen? Pliktfølelse kan være vanskelig å overkomme – det er jo så lenge siden vi møtte svigers, gjenforeningen blir jo ikke like hyggelig om ikke alle kommer osv. – og så reiser vi på denne tilstelningen, selv om vi kanskje heller ville brukt ferien til å utforske gatene i Barcelona uten en eneste oppføring i avtaleboken.
Jeg har selv takket nei til en invitasjon til gjenforening. Jeg hadde heldigvis andre planer på det tidspunktet, men jeg hadde heller ikke veldig lyst til å dra på gjenforeningen uansett. Jeg konkluderte med at dette er en periode i livet som ligger bak meg.
Dette var noen år før jeg begynte å interessere meg for begrepet minimalisme og det å føre en mer minimalistisk livsstil. Men nå kan jeg se tilbake og bedre forstå hvorfor jeg ikke dro på gjenforeningen. Pliktfølelsen var rett og slett svakere enn mitt behov for å selv definere meg selv og den retningen jeg ville gå her i livet. Jeg valgte bort noe, så jeg kunne velge noe annet.
Det er det minimalisme i bunn og grunn handler om – å fristille seg selv.
Miniflyt 