Stressrydding og kontroll

I helgen har jeg virkelig stressryddet! Det har vært mye å gjøre i det siste, og når det hoper seg opp i hjernen og kalenderen er det godt å i alle fall få kontroll på de fysiske omgivelsene. For jeg tror nemlig denne stressryddingen handler om å gjenvinne følelsen av kontroll, og jeg innrømmer at jeg kanskje kompenserer litt for at jeg ikke har helt oversikten på alle områder til enhver tid. (Hvem har egentlig det?)

Ellers kan man nok diskutere det intelligente i å bruke mye tid på å rydde når det henger frister over hodet på en, men jeg trøster meg med at det finnes mindre sunne former for stressmestring enn å fjerne skrot og støv. Jeg føler jo også at jeg er litt mer produktiv når jeg i tillegg til å sitte i ryddige omgivelser også har en god dose rydderus i systemet, så kanskje er det ikke så dumt å hengi seg til litt stressrydding sånn i ny og ne?

På den andre siden ser jeg fram til å ha tid til koseryddingen, som det å bruke en time eller to på kun å sortere digitale bilder i bedagelig tempo over en kopp kaffe, men det er en annen historie.

Advertisement

The hot tub was…

The hot tub was supposed to help with the stress, but it was just more stuff.

En personlig, men likevel allmenngyldig fortelling fra Leah McClellan om å falle ned i “the rabbit hole called stuff”.

Rødt lys

I trafikken, som i livet ellers, er man heldig om man treffer en “grønn bølge” og bare kan suse avgårde. Vanligvis møter vi på et rødt lys her og der.

Jeg er fotgjenger, og blir ofte stående i bergensregnet og vente på grønt lys. Reglene er kanskje litt mindre absolutte for fotgjengere enn for bilister, men jeg venter selv om det ikke er en bil i sikte og det høljer ned. Sånn har det ikke alltid vært, før stresset jeg nok litt mer med å komme meg videre, og smatt over gata om jeg hadde sjansen. Men for hva? Spare tre sekunder?

Jeg begynte å se på rødt lys som noe som bare er. Så har jeg tre sekunder til å puste dypt med magen og se på de som tripper over gata litt sånn “jeg vet at det er rødt lys, men jeg skynder meg veldig teatralsk så ingen kan anklage meg for å ta meg til rette selv om det er nettopp det jeg gjør”. (Jeg tror at jeg stresser litt mindre enn dem, i alle fall der og da, og det er litt deilig å tenke på.)

Dette er en slags vri på spørsmålet om glasset er halvfullt eller halvtomt. Det er hvordan man ser på saken, hvilken innstilling man har, som gir svaret på spørsmålet. Er rødt lys noe som bare irriterer, og som jeg må overkomme med alle mulige knep, eller er det en mulighet til å stoppe opp og bare kjenne etter? Noen ganger mener jeg det kan være sunt å slippe tak i behovet for å kontrollere omgivelsene, og heller kjenne regnet på kinnet eller vinden i håret.