Om å velge fritt

Nå er det et par måneder siden jeg ryddet ut de siste CDene mine. Jeg hører på mye mer forskjellig musikk nå enn før.

Nå er det nemlig jeg som bestemmer musikken, og ikke den jeg var i platebutikken for fem år siden. Selv om jeg har hatt Spotify i flere år, var det ikke før jeg kvittet meg med de fysiske CDene at jeg virkelig begynte å utnytte mulighetene der. 

Jeg prøver å sette fingeren på hva det er som gjør at jeg tar mer for meg av ulik musikk nå enn før, og det er ikke lett når jeg tar med i regnestykket at jeg ikke en gang hørte på CDene mine. De samlet bare støv, men likevel sto de i veien for at jeg fant ny musikk og utforsket nye band.

Kanskje har det med identitet å gjøre? Ved å kvitte meg med CDene kvittet jeg meg også med tanken om at jeg var en som hørte på “det og det”. Jeg leter gjerne opp den samme musikken på Spotify hvis behovet melder seg, men nå føler jeg meg fri til å gjøre det, og jeg setter like gjerne på noe helt nytt og annerledes som noe kjent. Faktisk føler jeg at det er litt som da jeg gikk på videregående og skulle finne “min” musikk og lette overalt, bare at jeg egentlig ikke har planer om å finne “min” musikk lenger. Jeg vil bare finne det som funker her og nå. Når jeg er lei, kan jeg bare bytte spilleliste, og det hoper seg ikke opp i hyllene selv om jeg finner noe nytt å høre på.

Det høres kanskje usentimentalt ut å ta så lett på dette med å kaste CD-samlingen, men til syvende og sist har jeg større opplevelser når jeg sjekker ut ny musikk og digger det, enn når jeg ser på CDer i en hylle. Jeg unner meg disse opplevelsene.

Stem blankt i butikken

I går fant jeg valgkortet mitt i postkassen. Jeg gikk selvfølgelig rett til rådhuset og forhåndsstemte så jeg slapp å ha det liggende hjemme i flere uker. Men det er ikke bare for å fortelle om min noe tvangspregede rydding fra i går at jeg skriver her i dag. Jeg har nemlig tenkt litt over dette med valg.

Jeg mener at det viktigste valget man kan delta i er summen av handlingene man gjør i hverdagen. Lommeboka er for eksempel full av stemmesedler i grønt, rødt, blått og gult (eller de eksister i elektronisk form). Det står tall på dem. Jeg tenker at det ikke er likegyldig hva man stemmer på. Kanskje stemmer man på rettferdig handel eller på økologisk jordbruk fordi det er blant hjertesakene? Stemmer man etter øynene eller nesen i fruktdisken? Stemmer man for eller mot palmeolje i kjeks, eller stemmer man helt i blinde uten å lese på etiketten? Stemmer man på overforbruk ved å raske alt nipset man ser ned i handlekurven? Eller stemmer man rett og slett feil, fordi man ikke fant det man helst ville ha og kjøper en middelmådig erstatning?

Man kan, og bør, reflektere litt rundt sitt eget forbruk. Jeg vil særlig fremheve det siste spørsmålet, for her synder jeg av og til selv. La meg bruke klær som eksempel (men det samme gjelder jo i alt fra matbutikken til møbelforretningen også). Det hender jo at jeg skal kjøpe meg noe, jeg sliter ut klær som alle andre. Men jeg finner ikke alltid det jeg hadde sett for meg på vei til butikken. Jeg har flere ganger endt opp med et plagg som ikke hadde den perfekte lengden eller fargen, men som var “godt nok”. Men det blir ikke mye brukt, og jeg føler meg ikke fantastisk i plagget, jeg føler meg bare “god nok”. Det duger til husbruk, liksom.

Ikke at jeg sikter på å se ut som en filmstjerne dagen lang heller, men denne unødvendige middelmådigheten vil jeg gjerne til livs. Når jeg står i fare for å stemme feil prøver jeg å tenke meg om. Må jeg for eksempel ha en ny genser nå, eller kan jeg holde ut og bruke de jeg har til neste sesong i håp om at jeg finner noe med mer kledelig farge eller snitt? Finner jeg ikke det jeg helst vil ha, stemmer jeg blankt og går tomhendt ut av butikken.