Det er lite som slår følelsen av å gå gjennom noen esker man trodde man hadde ryddet i for noen uker siden, og likevel få nesten en full bærepose med skrot som kan kastes!
Seriøst, man blir virkelig aldri ferdig med å rydde ut og kutte ned på skrotet. Det å gå over et område i huset for andre gang gjør at man kommer enda lengre i prosessen og får tatt litt mer vanskelige valg. Første gang man rydder skrot ut fra et skap eller en eske tar man gjerne det åpenbare først, og så blir “tvilstilfellene” liggende. Derfor er jeg en sterk tilhenger av å komme tilbake for en ny rydderunde senere. Da merker man fort hva som ikke har vært i bruk siden forrige gang, og avgjørelsen kan bli noe lettere.
Det kan kanskje også være litt sånn at det man tar unna i første rydderunde er skrot av den sorten som fort hoper seg opp igjen. I andre runde, hvis det ikke er altfor lenge siden forrige gang, kan man kanskje klare å gjøre mer varige endringer. For eksempel kan man rydde en bokhylle: Første gang går de gamle avisene, neste gang går boken du ikke har åpnet siden studietiden.
Det å grave dypere i skrotet mener jeg også er en fin måte å konfrontere seg selv på. Man må virkelig bestemme seg for hva som er viktig i livet sitt, og så gjøre valg deretter. Jeg finner dette veldig befriende, men samtidig litt skummelt. Det er kanskje derfor jeg fortsetter, nettopp fordi det er litt konfronterende og skummelt. Refleksjonene som kommer ut av denne prosessen er nyttige for meg, og det blir enklere å bryte gamle mønstre.
Men mest av alt føles det godt. Den posen med skrot kommer jeg ikke til å savne.
Miniflyt 